I pose og sekk

«Charlotte, det er så mye som skjer i livet mitt!«, sukket en oppgitt Drop-in deltaker, da vi møttes i forrige uke. Hun satte seg ned, og så på meg med et litt nedstemt blikk. De siste ukene hadde det vært noe hver eneste helg, ikke bare en av dagene, men flere. Og til høsten ventet nå arrangementer i søkk og kav, både i regi av henne selv og mannen. Og ikke minst barna.

Ja takk, begge deler?

Jeg så på henne. Tenkte at nå måtte jeg ta den litt tunge praten. Der jeg måtte være litt tydelig uten å virke for ovenfra og ned. Der jeg måtte plassere ansvar. Der jeg håpet at hun så at bak ordene, så lå det kun et ønske om å se henne gå seirende over målstreken, og ikke noe annet enn det. Et aldri så lite spark i baken, med de beste intensjoner.

«Kjære deg, jenta mi.« startet jeg, for å innlede litt mykt. «I dag sto det to deilige kaker foran fjeset mitt på jobben. På en vanlig onsdag. Rester etter et møte og avslutning for en hyggelig kollega som skulle slutte. En gul nøttekake og en klissete brun sjokoladekake (jeg elsker klissete sjokoladekaker). Jeg hadde SÅ utrolig lyst på, men jeg sto over. Jeg kan ikke velge å spise dette på en vanlig onsdag. Dette er livet. Det skjer veldig mye i de aller flestes liv. Det er selskaper, fester, arrangementer, kakesalg, kos på jobben. Bare de siste ukene har jeg hatt tre hotellopphold. Sånn er det».

Hun kikket bort på meg med en fortsatt lett oppgitthet i blikket. Det var kanskje ikke dette hun hadde håpet å høre? Jeg forstod at jeg måtte sette inn et ekstra gir.

«Da jeg skulle ned i vekt med Roede-metoden, valgte jeg bort alkoholen i de fleste sammenhenger. Man kan ikke både drikke mange glass vin, spise en bedre middag, dessert og snacks en lørdag og forvente at man går ned i vekt. Jeg anbefaler deg å tenke deg litt om hva du faktisk ønsker. Nå har du meldt deg på dette kurset, og jeg vil gjerne ha deg i mål. Er du sikker på du vil dette?»

Igjen så jeg at hun kanskje ikke likte å høre det jeg hadde å komme med. Som kursleder kunne jeg ikke la meg selv gjøre noe annet enn å gi henne enda flere av de gode og velmente rådene mine. Hadde jeg sagt «Neida, det går nok fint!», så hadde jeg ikke hjulpet henne til å bli motivert til å prøve. Ikke slik jeg ønsker å veilede mine deltakere i hvert fall.

«Jeg skal prøve, Charlotte. Jeg vet ikke om jeg har lyst å være med på sosiale sammenkomster. Det blir så mye å motstå, så mye å forklare».

Vi ble enige om at hun skulle bruke den neste uken på å bygge seg opp, og forberede seg på hvordan hun skulle løse denne utfordringen. Eller disse utfordringene. At hun måtte fokusere på de 15 kiloene hun vil ha vekk, og kjenne på tanken om hvordan det kjennes når hun går på vekten og har nådd sitt mål – til våren en gang.

Hun spaserte ut av lokalet, noe mer klar enn hun var da hun kom, men fortsatt noe oppgitt. Og jeg er sikker på at hun tenkte det samme som meg. At det er en evig utfordring å finne balansegangen. Vi som har anlegg for å legge fort på oss, må kanskje streve litt ekstra når vi skal møtes i sosiale sammenkomster. Vi kan ikke få både i pose og sekk. Men vi får forsøke å fylle den sekken vi har, med litt av alt, men da i passelige mengder. Så blir det kanskje ikke så galt likevel?

Hilsen Charlotte

Innlegget I pose og sekk dukket først opp på Charlotte Hagen.