Ikke helt A4

Året var 2002. Jeg var nå veldig synlig gravid med mitt første barn, og var selvsagt overlykkelig for dette. Jobben min i denne perioden var å samle data i et forskningsprosjekt, som handlet om lese og skriveutvikling hos eneggede tvillinger. Derfor måtte jeg reise mye, blant annet med fly.

Trangt om plassen på slike små propellfly.

Kroppen min var stor og tung. Jeg la på meg svært mange kilo i svangerskapet, og jeg var full av vann etter en påbegynnende svangerskapsforgiftning. Jeg hadde vært i Stavanger på konferanse sammen med sjefen og en kollega, og skulle entre flyet, trøtt og sliten – og på vei hjem.

Det var ikke store flyet jeg skulle inn på, et lite Widerøe fly med propeller. Fra Stavanger til Bergen var det omtrent kun rett opp og rett ned igjen, ikke lange turen.  Jeg gikk gjennom både sikkerhetskontroll og innsjekking på vanlig måte, og strebet meg inn gjennom den trange kabinen for å komme meg på plass langt baki flyet. Fant plass ved siden av en trivelig herremann, og nikket vennlig til ham. Sånn. Da var det bare å komme seg hjem.

Ahh.. endelig på plass i flyet.

En av flyvertinnene kikket litt ekstra på meg i det jeg kom inn i flyet, jeg bet meg merke i det. Hun vandret litt frem og tilbake som de pleier sånn like før avgang, talte passasjerer og passet på at all håndbagasje var satt på plass. Hun stoppet så opp hos meg og bøyde seg ned. Så sa hun følgende: «Ballasten på dette flyet er litt skeivt fordelt. Jeg lurte på om du kunne sette deg frem i flyet, slik at vekten fordeler seg litt mer riktig.»

«Big Mamma» på vei!

Snakk om «the walk of shame». Med alles øyner rettet mot meg (føltes i hvert fall slik), bumpet jeg meg selv gjennom den trange kabinen, slet med meg permer og mapper som jeg hadde plassert i overskapet, frem mot det ledige setet fremme i flyet. Satte meg ned i setet og pustet lettet ut. Helt til jeg i tillegg måtte be om å få en ekstra belte-forlenger. For setebeltet var rett og slett for kort. Jeg hadde fulgt et annet fly på vei til Stavanger, og da hadde dette gått helt fint.

Jeg hadde bare lyst å gjemme meg under setet. Men det var jo selvsagt fysisk komplett umulig. Alle kunne jo se at jeg ikke kun var gravid, men at jeg var svært overvektig i tillegg. Jeg følte meg som en direkte årsak til at redde medpassasjerer mest sannsynlig så for seg at flyet ville krenge kraftig til venstre hele turen, pga at jeg satt på den siden. Jeg tenkte at de heller ønsket å se meg sette sjøbein og stå med en fot på hver side av flyet – for å skape likevekt.

Oiii.. overvekt på den ene siden pga meg!

Jeg tok imot belte-forlengeren med et noe trist uttrykk i ansiktet og skammet meg resten av turen. Jeg måtte være den tjukkeste gravide damen som fantes. Jeg var så lei meg. Men til syvende og sist var det jeg som eide disse følelsene, for flyvertinnen gjorde jo kun jobben sin.. Selv om det for min del hadde føltes noe bedre om hun hadde valgt å flytte på to gjennomsnittlige passasjerer ,i stedet for en sårbar og tydelig sliten gravid overvektig.

Når beltet ikke er stort nok. hvem burde da ta boten?

I disse dager går debatten rundt det faktum at overvektige kan risikere å få bot dersom de ikke bruker setetbelte på buss. På tross av at det ikke finnes belte-forlengere i kjøretøyet. Ned på individnivå kan dette medføre store belastninger psykisk. Det er tøft nok å hele tiden bli minnet på at man ikke er «sånn som  alle andre», om ikke man i tillegg skal få en bot som svir.

Ord og opplevelser som beskrevet, kan sette dype spor.

Les også: Sikkerhetsbeltet på bussene passer ikke

Gravid eller ikke.. jeg vet at den opplevelsen jeg hadde på flyet hadde føltes enda mer nedverdigende om jeg ikke hadde hatt babyen i magen å «skylde på». Så til de av dere der ute, som mange ganger i løpet av en uke, opplever disse eller lignende situasjoner når dere reiser, fordi belter eller klær ikke passer og fordi fordi dere (i andres øyner) ikke ser helt A4 ut .. dere har min fulle beundring og respekt <3

Beste, beste hilsen fra

Charlotte

Innlegget Ikke helt A4 dukket først opp på Charlotte Hagen.