Kroppsfokus anno 1960
Mine foreldre har kommet seg et lite stykke inn i 70-årene, sånn aldersmessig. Jeg har heldigvis svært god kontakt med de, selv om de bor et godt stykke unna meg. Jeg har lært mye av disse to, og tenkte derfor at jeg skulle høre med de om hvordan det var da de vokste opp med tanke på kroppsfokus.
Var det enklere før?
Kaffeselfie, mine foreldre og meg på en av våre gode stunder sammen:)
Da jeg vokste opp var det nok litt kroppsfokus, og Jane Fonda var mange damers store forbilde. Jeg husker også noen plakater på rommene til naboguttene av Samantha Fox og Sabrina, med minimalt med klær på. Jeg tenkte ikke så mye over det da. Jeg var liksom ikke helt der.
Les mitt tidligere innlegg: En kvinnes hemmelighet
Mine nabogutters drømmedame – her med relativt MYE klær.
Min far sier
Det var nok ikke så annerledes i 50-60 årene. Det var nok de slanke damene som slapp å være veggpryd når det var dans. Selv syntes jeg nok det var flott med en kvinne som tok vare på seg selv, men det viktigste for meg var at hun hadde en god oppførsel og at hun ikke var av den sorten som føk rundt og festet mye. Om hun i tillegg kledde seg fint og så fin ut, var dette en god kombinasjon.
Når det gjelder menn, vet jeg ikke om at det fantes kroppspress i det hele tatt. Vi ville jo være velstelt og fin i klærne, men vi visste nok ikke hva «sixpack» var den gangen. Jeg kan heller ikke huske at det var noe viktig å ha stor brystkasse og muskler. Men jeg er jo fra bygda, det kan jo være at det var annerledes i byene?
James Dean, kjent skuespiller og idol, som døde midt i sin glanstid på midten av 50-tallet.
Min mor sier
Jeg kan godt huske at jeg selv var litt større enn mange andre. Jeg fikk nok noen kommentarer på dette, men det var ikke slik at jeg selv ble mobbet for det. Det var likevel ikke uvanlig at det ble slengt kommentarer etter de som var overvektig. Ord som «fleskeberg» var en bemerkning som gikk igjen. Men man kunne også like gjerne bli mobbet av andre årsaker, som det å ha rødt hår og fregner eller ha dårlig hørsel.
Marilyn Monroe og Liz Taylor er kjente navn fra den tiden jeg var ung. De var ganske så slanke begge to, men vi så jo ikke bilder av disse hver dag. Jeg tror nok det er mer utfordrende for de som vokser opp i dag enn det var for oss, med tanke på eksponeringen. I dag er det mer kroppshysteri, det er tilgang gjennom TV, internett og sosiale medier hele døgnet. Det er ingen tvil om hvordan vi skal se ut!
De har fortalt meg at utseende spilte en viss rolle da de traff hverandre, men at det var kjærligheten som vokste frem, samholdet, kjemien og det å være der for den andre som har gjort livet godt som par.
En ung Marilyn Monroe, som etter min mening ser litt sunnere ut enn mange av de forbildene som dominerer mediene i disse dager.
Når alt kommer til alt så endte hverken min mor eller min far opp med noen ut fra hva som var idealet på 50 – og 60 tallet.
En flott kropp er det lov å drømme om, missforstå meg rett. Men kanskje er det andre verdier man også bør sette på topp ti listen når man skal strekke seg etter noe?
Et hjertegodt menneske med bein i nesen – Wenche Foss (1917 – 2011).
De aller fleste mennesker er ganske så A4, med rynker, små valker her og der, celulitter og flass i hodebunnen. Selv er mitt idol Wenche Foss, og det er ikke fordi hun var så slank eller veltrent. Men fordi hun var den hun var – seg selv. Hun sa det hun mente uten å tråkke på andre, var uredd og brukte sin status på en fin og balansert måte syns jeg. Hun tok de svake i forsvar, og strålte av godhet.
Har du et forbilde?
Hvem er det, og hvorfor?
Hilsen Charlotte
Innlegget Kroppsfokus anno 1960 dukket først opp på Charlotte Hagen.