Ute av kontroll..
«Det er noe ved det å ta turen ut av komfortsonen, Charlotte. Men det er noe enda bedre med det å gjøre det på et sted der du ikke har kontroll. Kanskje du skal forsøke det?»
Som kursleder er det av og til behov for å få et godt spark i baken selv. Eller rett og slett litt god veiledning og innspill fra en kollega. Da jeg gjorde dette tidlig i uken, fikk jeg råd om å endre intensiteten på treningen min noe. Jeg er en skikkelig fjellgeit, og har jo aktivkurs to ganger i uken med trening. Ligger ikke på latsiden nei. Men var det kanskje noe i det min kollega sa likevel?
Definitivt. Samme ettermiddag som rådet ble gitt meg, tok jeg på meg tights og rosa (som alltid) jakke, joggesko og selvsagt hårbånd. Tok med meg treningspartneren min, og tenkte at en joggetur på en halvtimes tid i hvert fall skulle ordne meg et trimpoeng. (Trimpoeng = energiforbruk på 200 kalorier) Spennklar og fit for fight.
Første kontrollstrek i regningen kom da han ville jogge et sted der det ikke var 150 løshunder i løypa og like mange andre mennesker med tights og fargerike jakker. Jeg som hadde sett for meg den faste runden, der jeg kjente lengden på alle bakkene og kunne tilpasse intensiteten min ut fra dette. Kanskje stoppe litt og hilse på kjentfolk i løypa, møte noen ivrige kursdeltakere og sette meg i bilen igjen glad og fornøyd. Koselig.
I stedet ble turen lagt til en øde skogsvei litt lenger oppi streeten, med nesten ingen biler eller mennesker. Det krydde nok av ugler, rever, hjorter, ekorn og harer der i området – mest sannsynlig. Ikke at jeg så noen. Jeg hadde mer enn nok med å lengte etter å se en bakketopp…. Jeg kjente ikke denne veien…
Gi meg en hard aerobictime eller to. Jeg kan ta grapevine og bakckick opp ned og hengende i taket. Tror jeg selv i hvert fall. Men jogging har aldri vært min favoritt…
Tanken var å ta knekken på en halvtime. Sånn ca et kvarter ut i verden, og så tilbake til bilen. Vanligvis ingen problem å få det til på Fana Stadion eller i omgivelser der jeg kjenner terrenget. Det begynte lett… men så løftet jeg hodet. Veien begynte gradvis å ligne på en slakk oppoverbakke. Beina begynte sakte men sikkert å kjenne at jeg faktisk var i en oppoverbakke. Hodet begynte å tenke tanker som gjorde at det ble veldig tungt å være i denne oppoverbakken… Pusten ble tyngre og tyngre. Jeg kunne ikke se hvor bakken ble til bakketopp…! Hvor lenge skulle dette måtte pågå? Jeg stoppet.. begynte å gå…. Bakken ble for seig…
«Charlotte, hva er det du gjør? Du er jo ikke ordentlig andpusten en gang… Husker du hva kollegaen din sa til deg i ettermiddag?» Jeg skammet meg. For det var så sant så sant. Her var jeg egentlig midt i smørøyet, i en situasjon der jeg ikke hadde kontroll på komfortsonen min. Akkurat som jeg hadde blitt rådet til å forsøke. Jeg hadde mye mer å gå på… men det satt i hodet. KUN i hodet.
Jeg ser ikke for meg å bli en sprinter eller «superjogger». Jeg er absolutt en fan av å trene og bevege seg på måter som også motiverer til å gjøre det om igjen. Men av og til, så får man testet formen enda bedre ved å krype ut av komfort og slippe kontrollen litt. Det fikk jeg kjenne på denne dagen.
Og hvis du tror at nå er det bare fryd og gammen, og at jeg gleder meg villt til neste gang jeg skal ut i ukjente farvann, så er nok det en feil tanke. For det gjør jeg ikke. Men jeg gleder meg veldig til neste fjelltur og aerobictime med frisk musikk og høye kneløft. Så får jeg sakte men sikkert bygge meg opp til en ny joggetur uten kontroll. Jeg får prøve på det. Kanskje får målet mitt bli å gjøre dette en gang i uka.
Ingen flying start – men dog en start. Ute av kontroll..De små skrittene teller også:)
Hilsen Charlotte
Innlegget Ute av kontroll.. dukket først opp på Charlotte Hagen .
Roede-blogger med fokus på hvordan vi kan flette Roede sammen med familie og fritid. Rett og slett LEVE med Roede. Håper du kan plukke opp noen triks gjennom bloggen min - og kanskje kjenner du deg igjen i mine erfaringer? Ta kontakt med meg om du har noe du ønsker jeg skal skrive om. Jeg lider av skrivekløe:)
