Unnskyldninger og forfjamselser

Jeg klarer ikke si nei når vennene mine spør om jeg vil ha vin og snacks. Og jeg vil jo ikke være uhøflig heller, selv om jeg har bestemt meg på forhånd – å begrense meg altså. Dette er veldig kjent gjenganger på kurs – alle de unnskyldningene man har! Og jeg kjenner meg godt igjen.

Det hender at jeg har gjort følgende: Jeg står foran speilet og ser oppdragende på mitt eget speilbildet. Jeg maner fram viljestyrke og nei-ord. Hvor vanskelig kan det være da å slippe ut et nei, sånn lett og uanstrengt? Med et overbevisende tonefall? Og den største selvfølgelighet? Og for all del med en synkende tone på slutten, ikke stigende, da høres det ut som om jeg sier ja.

Jeg stirrer på nesetippen min og sier N E I. Jeg har lært at hvis du trenger å holde fokus, så må du stirre på nestetippen til den du snakker med. Da blir du ikke vippet av pinnen. Øyne kan forstyrre selvbeherskelsen, de kan be og flørte, men det gjør ikke nesetipper. Uansett hvor lang eller butt nese du måtte stå foran.

Nesetipper kan også forstyrre

Nå kan jo selvsagt også nesetipper virke forstyrrende på viljestyrken hvis du råker på dem med en raus porsjon hår på nesa. En tidligere sjef av meg hadde forresten det, han hadde paprikapotetgull fargede nesetipphår som sto rett opp på tuppen. Det distraherte meg til å si mer ja til flere oppgaver enn jeg ville ha gjort til en hårløs nesetipp.

Jeg bestemmer meg for å øve noen ganger til på å si nei i speilet på badet. Så lett det er å nøde. Jeg er rågod. Maiken vil du ha et glass vin? Nei takk, sier jeg. Er du sikker spør verten. Nei, sier jeg. Du tar kanskje et lite glass da? Ja, sier jeg. Jeg gjør kanskje det. Jeg sier nei én gang, og så spør de igjen og så sier jeg “javel da”….. F..n. Hvor vanskelig kan det være da? Jeg blir sjokkert og forfjamsa over min egen mangel på situasjonshåndtering.

Mer Oreo-kake?

Maiken vil du ha et stykke til med Oreo-kake? Nei takk, jeg er forsynt. Men det er bare litt igjen og det er ikke noe å spare på. Ta et stykke til du. Ok da, jeg kan ta et lite stykke til. F..en. Der skjedde det igjen. Eier jeg ikke viljestyrke eller? Jeg liker jo egentlig ikke Oreo-kake. Men siden vertinna (som jeg ikke har sett på lenge, og som har gjort seg så flid med kaka) vil så gjerne at jeg tar et stykke til, gjør jeg det. Jeg vil nødig såre henne. Det betyr mye for henne at jeg tar et stykke til. Kjempemye! Hun har til og med lagt ut masse bilder på Instagram Story fra hele bakeprosessen. Og nå vil hun ha et siste seiers-smilebilde av oss alle foran tomt kakefat….

Verten heller i et nytt vinglass. Glass nummer tre. Jeg hadde ikke fått med meg at at jeg hadde drukket opp nummer to så fort to mens jeg satt med ryggen til og diskuterte livet.

Hvor er selvkontrollen?

Selvkontrollen har lett for å fade ut i det du skritter inn på kalaset eller hvilket som helst sosialt møte. Det skal drikkes og snackes. Vi er mengde-psykotiske og gidder ikke nøye oss med små enheter. Neida alt skal med. “Spise reint”, som en kursdeltaker sa til meg. Og det er jo ikke lurt å la en åpen vinflaske bli stående åpen, sa en annen, den tørker inn, gjør den ikke…. ? Vel.

Befolkningen blir ikke mindre livsstilsyke av det! Norge bruker enorme summer på reparasjon av usunn livsstil. Når går det opp for oss at vi koser oss i hjel? Det er krevende å finne en god slogan for passe mengde mat. Og passe mengde kos. Det er ikke så selgende. Vi får tygge videre på det.

Og du helt seriøst, stakkars stakkars venner som skal bære skylda for at du går opp i vekt!

Roede-kursleder og skuespiller,
Maiken Adele Ostermann

Redaksjonen