Hvordan snakker du til deg selv?
«Språk er makt», sto det i favorittboka jeg hadde da jeg var i slutten av mine barneår (Kampen om Linguana, av Dagny Holm). Den siste tiden har jeg kommet over flere videoer og annet, som omhandler ordenes betydning – og hva de gjør med oss. Hvordan kan måten jeg snakker til meg selv på, påvirke handlingene mine?
I den sammenheng, og i lys av min egen historie, har jeg selv begynt å tenke mer over hva det er jeg sier til meg selv. Jeg har begynt å legge merke til enda flere av de automatiske tankene som dukker opp i forskjellige situasjoner, og jeg har lagt merke til at ved å bytte ut noen av disse ordene eller begrepene – kan jeg se ting annerledes, og derfor også handle annerledes.
Å skeie ut
Siden det for min del kjennes ut som at mat, kcalorier, vekt og trening har vært en del av min livsstil (i teorien, i det minste) helt siden jeg stabbet rundt i bleie, så er begrepet «å skeie ut» meg vel kjent. Ja, på tross av at fokuset skulle være det motsatte. Noe måtte jeg jo først være i for å kunne hoppe ut av det, sånn ca. en gang i uka før mandagen kom og alvoret startet på ny (og på ny og på ny). Det er noe med den onsdagskvelden som skriker etter lørdag og ekstra kos! Og jeg fortjener jo en belønning etter å ha vært SÅ flink mandag og tirsdag… Sant??
Så – Hva skjer når jeg «skjeier ut»? Jo – da mistes alle hemninger, og jeg ser meg selv nesten seile av gårde i en vill fossefart mot stupet på Niagara – rett ned i alskens godt og ikke-så-veldig-sunn mat. Huj hvor det går! Det er mye moro i fart og spenning, det er ikke det. Det krever bare så sinnsykt mye å komme tilbake igjen etter å ha havnet utfor stupet. Å svømme mot strømmen for å komme tilbake til utgangspunktet, er heller ei min sterke side. Det overlater jeg til laksen. Så er vi rett i jojo-syklusen som så mange kjenner seg fanget i. Superflink i perioder, og helt på all inclusive chartertur i sjokoladeland i neste øyeblikk. Sort hvitt – enten eller. Nei nå kan det være det samme, liksom..
Advarsel: Kan forårsake vann i munnen.
Så slo det meg at det bildet jeg fikk av meg selv som føk bortover, på en ellevill sideelv ut fra «slik det skulle og burde være-sjøen», kanskje gjorde det enda vanskeligere for meg å komme meg tilbake. Kanskje selve frasen «å skeie ut» var et hinder i seg selv, for å hente meg raskt inn igjen. Ja – kanskje jeg rett og slett skulle se om jeg kunne finne et annet uttrykk eller ord, som gjorde at jeg fikk et annet bilde i hodet. Kunne jeg fremdeles sitte i samme båt – på samme rolige, trygge sjø, og spise en is uten å bli dratt av gårde med strømmen og havne rett ut i de verste stryk og rafting-entusiastenes skrekk-områder?
Kunne jeg, istedenfor å putte meg selv på utsiden av der jeg egentlig ville være, heller bli værende selv – og hente inn den ene isen eller sjokoladen, eller hva det nå måtte være som snek seg inn i behovet mitt akkurat der og da. Ble det kanskje da lettere for meg å ikke ende opp med tredobbel sjanse for utvikling av diabetes, før jeg utmattet hadde klart å komme meg tilbake til utgangspunktet? Kunne jeg da kanskje nøye meg med bare den ene, og så fortsette der jeg var som om ingen ting var skjedd?
Å inkludere
Jeg startet å endre det å «skeie ut» – til å heller «inkludere». Jeg skeiet ikke ut med en sjokolade, jeg inkluderte den som kveldskos på lørdag. Jeg skeiet ikke ut med en kaffe mocca, jeg inkluderte den i frokosten min. Jeg skeiet ikke ut med et restaurantbesøk, jeg inkluderte den som en del av måltidene i sommerferien min. Ved å heller bruke det uttrykket, merket jeg at jeg ikke så meg selv fare av gårde i livstruende hastighet mot ukontrollerte mengder smågodt og annet. Jeg hadde nemlig ikke rikket meg fra båten på «det Roediske hav», men hadde heller tatt noe inn til der jeg var – midlertidig, i en liten, kontrollert mengde.
Så – har du lagt merke til hvordan du snakker til deg selv? Kan du med fordel legge merke til, og kanskje endre noen ord? Kanskje det vil kunne gjøre en endring for deg også?
Å ta det “onde” med det gode..
Etter å ha startet med «inkludering» i stedet for «utskeiing», har det vært adskillig lettere for meg å endre handlingsmønsteret rundt «enten eller». Noe som gjør at jeg slipper den veldige berg-og-dal-banen på både vekt, humør og samvittighet. Jeg har tanker om at jeg har fått mer kontroll, og kan styre båten selv. Det er rett og slett ganske deilig! Det er selvfølgelig ikke alt som kan inkluderes hele tiden, før vekta går helt feil vei – men det handler ikke dette innlegget om.
En liten tankevekker fra Susanne