Som en diagnose..
Å være, er å fungere på den ene eller den andre måten. Kanskje lever man etter spesielle regler. Noe blir muligens prakket på oss gjennom oppdragelse og sosiale sammenkomster, andre ting må man oppdage og gå gjennom selv.
På kursene mine snakker vi ofte om hvordan det er å faktisk leve med Roede-metoden. Av og til har jeg opplevd meg selv og andre som noe “trangsynt”. Vi klarer ikke å løfte blikket og se oss selv utenfra. Vi ser kun “problemene”, som i visse perioder har en tendens til å virke uovervinnelige.
Som kursleder står jeg gjerne i forståelse for at det kan være vanskelig å overvinne fristelser som står i kø, men jeg kan også være ganske god til å løfte deltakerne mine litt ut av tunnelen.
Jeg ser på “min overvekt”, som jeg pleier å kalle det, som en “diagnose”. I hodet mitt vil jeg må en måte alltid måtte forholde meg til at jeg kan gå opp i vekt igjen dersom jeg ikke klarer å bruke Roede-verktøyene. Jeg tenker derfor ikke på at overvektig er noe jeg har vært, men at det er en del av livet mitt fortsatt.
Store Medisinske Leksikon definerer diagnose slik
Diagnose er navn på sykdommer eller tilstander med felles kjennetegn. Noen diagnoser viser til tilstander med samme årsak, for eksempel er tuberkulose navnet på alle sykdommer forårsaket av tuberkelbakterien. Andre diagnoser viser til de kroppslige forandringene sykdommen medfører. Hjertekrampe er plager som skyldes innsnevring av hjertets koronararterier. Atter andre diagnoser er en ren beskrivelse av pasientens plager slik som lumbago (smerter i korsryggen), kefalalgi (hodepine) og fibromyalgi (kroniske utbredte muskelsmerter). Korrekt diagnose er en forutsetning for adekvat behandling og for vurdering av sykdommens forløp og prognose.
“Å definere overvekt kan være vanskelig. Når vi bruker begrepene overvekt og fedme, mener vi vanligvis: Tilstander hvor det er et overskudd av fett på kroppen i forhold til det som er ønskelig.”
Når jeg gjør noen Google søk, finner jeg ut at det å være overvektig ofte heller kalles en “tilstand” – og på Norsk Helseinformatikk sin hjemmeside, står dette skrevet:
Til sammenligning
Jeg pleier å fortelle mine deltakere at jeg har en sønn som har cøliaki og ADHD. Han er amazing! Ikke en dag har han klaget over at han har måttet sitte og se kompiser spise deilige skoleboller etter butikkbesøket i storefri.
Skulle han finne på å gi pokker i alt, og bare spise den deilige skolebollen, resulterer det i at han vil bli svært dårlig. Han holder seg derfor unna, og spiser sin medbrakte nistepakke, uten å klage (denne delen av innlegget er skrevet med hans tillatelse).
Ikke en gang har jeg hørt ham klage over at han (ikke alltid, men mange ganger) har måttet ta med sin egen mat på arenaer hvor det har vært en selvfølge for alle andre å få servert pizza og annen mat de kan spise.
Han har heller ikke de samme forutsetningene for å finne roen i matte timene – som det hans medelever gjerne har. Men han lever sammen med sine begrensninger, og er en smilende og fornøyd ung mann.
Min overvekt kan også gjøre meg syk. De aller fleste vet at det finnes svært mange “følgesykdommer” grunnet overvekt. Hvis vi går tilbake til nettsiden til NHI, skriver de følgende:
“Overvekt og fedme har mange psykiske effekter. Disse avhenger særlig av hvordan du selv oppfatter kroppen din, men også av hvordan du oppfatter at verden rundt deg setter standarder for kroppslig utseende, f.eks. gjennom ukeblad og TV. I tillegg kan overvekt lage begrensninger i aktivitetsnivå, og i hvilke aktiviteter du kan delta i.”
“Kanskje enda viktigere er den betydningen overvekt og fedme har for den kroppslige helsen. Det er funnet at både hjertekarsykdommer, diabetes type 2, galleveissykdom, spiserørsbetennelse, visse former for kreft, pusteproblemer om natten, leddplager og belastningslidelser øker med økende grad av overvekt.”
Kilde: Overvekt – hva er det?
Hvis jeg går tilbake til mine gamle uvaner, og ikke tar vare på de knepene jeg lærte da jeg selv gikk på kurs, og som jeg har jobbet videre med og prentet inn i mitt liv.. så hadde jeg nok vært overvektig den dag i dag.
Jeg velger derfor å følge min sønns eksempel. Ta sunne valg med glede. Leve MED min “diagnose”, i stedet for å fokusere på alt det jeg ikke kan tillate meg.
For det er nemlig slik at det både for min sønn og meg, finnes utallige andre muligheter til å spise oss mett, enn akkurat på det som gjør (og i mitt tilfelle: KAN gjøre) oss syke. Og jeg er faktisk hakket heldigere enn han, for jeg kan nyte en deilig skolebolle der og da uten å måtte kjøpe en frossen glutenfri to-pakning til 70 kroner på Coop. Bare jeg vet at jeg er flink å rydde i sysakene etterpå.
Fordi du er fantastisk.
Som jeg har skrevet mange ganger før: Man kan selv velge sitt fokus. Man kan furte og være lei seg for at man får en beskjed om at man må følge visse regler for å klare å ha det bra. Men man kan også velge å se på mulighetene inn forbi rammen. Og selv tror jeg at man har det bedre om man velger det siste.
Med takk til min kjekke 15 år gamle sønn Aron:
Hilsen Charlotte
