Unnskyldning eller forklaring?
Av og til sammenligner jeg, klisjeaktig nok, livet med en vei. En vei som kan være lett å kjøre på, som man av og til nesten flyr over, og som gjør at man enkelt kan komme frem til stoppestedene man ønsker å sette oppe et flagg. “Her har jeg vært, dette klarte jeg”.
Men det finnes også fartsdumper eller hull i veien. Da er det ikke fullt så enkelt å komme seg frem, og man må kave, kjøre rundt eller i verste fall ta en omvei eller velge en alternativ vei.
Jeg skal ikke skrive så mye om stedene vi besøker på vår vei, men ønsker i dette innlegget å hente frem noen klassiske unnskyldninger eller forklaringer som kommer både fra meg og fra mine deltakere, når vi ikke kommer helt frem til “stoppestedet vårt”.
Tid – en ganske klassisk unnskyldning, eller forklaring?
- Jeg har ikke tid..
- Det har skjedd så mye i livet mitt i det siste, jeg er så sliten..
- Jeg har spist for lite denne uken..
- Det er så mye sosialt som skjer for tiden..
- Det er så mange fristelser i butikkene..
- De andre tar ikke hensyn..
- Jeg er ikke motivert..
- Jeg har ikke tenkt å bli en sånn speedy som løper rundt i tights..
- Jeg reiser så mye i jobben min..
- Jeg føler at jeg har spist sunt, men jeg har ikke hatt ork til å skrive..
Godt å ha noe å gjemme seg bak!
Det høres litt bedre ut når man kan kalle det en forklaring. Når man unnskylder seg, har man på en måte gjort noe galt. Når man forklarer, er det mer legalt.
Jeg regner med mange av dere som følger bloggen min kjenner dere igjen. Noen ganger er det imidlertid også jeg som bruker disse unnskyldningene eller forklaringene – når det har gått rett vest med ukens mål.
Klassisk kroppsspråk hos meg når jeg skammer meg eller er litt flau for å ikke ha fått til det jeg ville..
En kursdeltaker fortalte meg en historie fra et tidligere kurs hun hadde gått på
“Gunda” hadde hatt en skikkelig “smelle-uke”, og fortalte de andre på kurset om hvor vanskelig det hadde vært i uken som var. Kjæresten hadde flere kvelder denne uken sittet ved siden av henne i sofaen og spist digg. Han tok ikke hensyn til at hun ikke skulle spise alt dette. Det ble for vanskelig å motstå, og hun hadde dermed tapt kampen mot godteskålen flere ganger. Det var intet resultat på vekten.
Da “Gunda” var ferdig med å unnskylde seg trodde hun at det skulle komme et hav av sympatierklæringer og støtte, fra både andre kursdeltakere, og fra kurslederen selv. Men i stedet så kurslederen henne litt ironisk inn i øynene, og sa til henne: “Vel jenta mi, det var vel ikke HAN som svelget ned godsakene!”
“Gunda” fikk seg et godt spark i baken, og passet seg vèl fra å bruke unnskyldninger på kurset deretter. Og historien er et prakteksempel til oss alle. Det er bare å stå på.
Å jobbe mot å ikke unnskylde seg, er egentlig et mål i seg selv.
Livet og veien er ikke fri for hindringer og omkjøringer
La oss droppe unnskyldningene og forklaringene, slutte å lete etter hindringer og bomstasjoner og heller erkjenne at det faktisk ikke gikk så bra. Det står det virkelig respekt av, syns jeg:)
Humpetitten humpetatten, fra Charlotte
